STAMBORDET - med KAUK i Mosjøen!

I september 2015 var det premiere på kafékabareten "Stambordet" på Fru Haugans Hotell i Mosjøen. 

Det er KAUK Scenekunst som setter opp kabareten med et utvalg av mine viser, en både spennende og ærerik begivenhet for meg. Det er ikke så ofte at andre tolker mine viser (bortsett fra de som er arrangert for kor).

Marit Thrana og Richard Olsen fronter forestillinga som sangere/skuespillere, Raymond Enoksen har arrangert musikken for et helproft orkester, og Hallvard Holmen har regien.

I første omgang ble "Stambordet" spilt i Mosjøen, på nyåret 2016 gjestet de Tromsø og Prelaten, og det blir forhåpentlig flere turnéer og gjestespill både i nord og sør.

KAUK Scenekunst kan følges på Facebook.

 

 

Plakaten til STAMBORDET - bildet tatt på det historiske Fru Haugans Hotell.

SAMSPILL MED TOM OG TORE

I 2015 tok mine gamle venner fra Finnsnes, Tore Lind og Tom R Johansen, initiativet til et samarbeid, og det resulterte i en retrospektiv konsert med mine viser - kalt "Ei usaklig visa om Finnsnes, og vel så det". Vi framførte den første gang i stua på ærverdige gamle Finsnes Gård, og har siden hatt en kveld i Viseklubben Spelt på Skarven, og opptrådt under Senjamållagets konferanse i Mefjordvær. Et artig samarbeid, som jeg håper det blir mer av i tida framover!
  
Den enslige visesangeren RO gjør ikke så mye av seg for tida. Likevel blir det en og annen solo-opptreden. Da gjerne med varianter av konsertprogrammet "Det va de åran", som er på ca 1 time, og er et tilbakeblikk på vår nære fortid, der visene frisker opp hukommelsen med ironiske og noe venstrevridde kommentarer.
 

Med Tom (piano) og Tore (bass) på Finsnes Gård høsten 2015 - en særdeles hyggelig aften!

RAGNAR OLSEN MED GOLFSTRØMMEN

CD'en 'Ragnar Olsen med Golfstrømmen' ble gitt ut av Tylden & Co i 2006, og kan kjøpes fra selskapets nettbutikk - både digitalt og fysisk.
Plata er et live-opptak av konserten jeg først hadde på Festspillene i Nord-Norge i 2004, da jeg var festspill-kunstner. Jeg fikk lov til å sette sammen mitt "dream team", og hentet da fire tradisjonsmusikere fra Irland, samt mer og mindre bokna venner fra Nord-Norge.

Anne Nymo Trulsen er med som vokalist, og musikerne er: Eivind Valnes (piano), Malvin Skulbru (sekkepipe og en drøss med rare strengeinstrumenter), Pål Thorstensen (kontrabass), Nasra Omar (perkusjon). Og de fire irene, som hører til eliten av tradisjonsmusikere fra North Connacht: Tommy Finn (banjo), Mary Finn (trekkspill), John Wynne (fløyte) og Fiona Doherty (fele).
Det ble ei fin blanding av mine viser og irsk tradisjonsmusikk, og plata fikk fine kritikker i pressen. Følg lenka og kjøp!   




Pressebilde fra Tylden & Co. Fotograf: Helge Jørgensen

MIN VISEHISTORIKK - FOR SPESIELT INTERESSERTE

Jeg tok mine første gitargrep i 1967, inspirert både av den nordiske visetradisjonen og den anglo-amerikanske bølga (les: Bob Dylan, Joan Baez, Donovan). Var med og startet en viseklubb på Finnsnes Gymnas, vi hadde vise- og lyrikk-kvelder på et klasserom som ble nennsomt dekorert med fiskegarn i taket og stearinlys på bordene. Stor suksess, og mange gode visesangere som tolket norske, svenske og amerikanske viser med gode sangstemmer og ditto gitarspill.

Den dype, sonore visesangstemmen var jeg ikke velsignet med, så jeg fant snart ut at jeg måtte kompensere det med å skrive egne viser som ingen andre kunne.

Jeg hadde et forbilde i nærmiljøet: Bruno Aamo var sologitarist i det populære rockebandet "Nowhere Spurious", men drev også på med å skrive egne viser - på norsk! Bruno gikk på gymnaset, han sang visene sine på vise- og lyrikk-kveldene, og var den lokale stjerna som kunne nådd mye lenger hvis han hadde giddet.
Bruno inspirerte iallfall meg til å skrive viser, så jeg er ham stor takk skyldig.

I  begynnelsen skrev jeg både på engelsk og norsk, men i alle fall ikke på nordnorsk! Det falt meg rett og slett ikke inn at dialekten kunne brukes til sånt (dialekt var noe de hadde på Hedmarken - med Prøysen).

Vendepunktet kom i 1972, da Hålogaland Teater satte opp "Det e her æ høre tel" med nordnorsk språk på teaterscenen. Jeg skrev mi første vise på dialekt det året (Koksverkvisa, en kampsang mot koksverk i Finnfjordbotn).

På denne tida hadde Jack Berntsen begynt å synge om 'hammaren, Edvard', vi hadde EEC-kampen og den gryende nordnorske oppvåkinga på søttitallet. Som hang sammen med ei rekke nordnorske kampsaker (sentralisering, fiskerigrense, oljeboring), men som også var en del av en internasjonal bevegelse (Vietnam, Palestina, natur- og miljøvern). Det var en 'revival' for folkemusikk og viser over hele den vestlige verden på 60-tallet, denne bølga kom til Norge og fikk sitt særegne utslag i Nord-Norge i tiåret etter (verd å tenke på førr dem som trur at 'den nordnorske visebølga' va et nordnorsk fenomen med skinnhua trøkt godt over øyan og øran).

Miljøet rundt Troilltampen, Draugen (en visefestival i Mefjorden på Senja) og Hålogaland Teater preget meg som visesanger og -maker i disse åra.
Sanger som "Erling Jarl" og "Den nye visegruppa" ble til på 70-tallet, den sistnevnte fikk Nordnorsk Visegruppe bruke som sin signaturlåt.

Sjøl ble jeg med i gruppa "Ungdomslaget Ny Von" i 1977,  sammen med Marit Mathiesen, Svein Nymo, Jan-Henrik Henriksen og Arvid Esperø. Vi spilte inn en LP som plateselskapet MAI ga ut i -78, og ble ganske populær.

Ny Von ble oppløst etter kort tid, men jeg har alltid hatt lyst til å spille sammen med andre. Jeg begynte å spille torader i Ny Von-tida, og fortsatte med det sammen med Svein Nymo. Vi hadde flere duo-prosjekter 'med bue og belg - kverdag som helg' - og med gitar og nye viser i fleng.

Svein var hjernen bak gruppa "Vangsgutane" som spilte jevnlig på Prelaten i åra rundt 1980. Modellen var juleheftet med samme navn, og Svein var 'Larris'. Jan Arvid Johansen og jeg var dei to vangsgutane Steinar og Kåre, Jon Andreassen var 'Sterk-Ola' og Konrad  Kaspersen var 'Breisetbonden'.
Vi spilte våre egne viser og tradisjonsmusikk fra Målselv, og hadde mange minneverdige kvelder på Prelaten.

For meg som visedikter var disse åra en produktiv periode. "Den grønne kaka", "Ølglasset" og "Huslausløfta" er eksempler på det.

Jobben på Hålogaland Teater førte til at jeg skrev sangtekster som har levd videre. I 1980 kom forestillinga 'Nullpunktet' som handla om Alta-Kautokeino-konflikten.
Der var 'Samiid Ædnan' med, likedan 'Sangen om søringan', 'Kem eie vinden' og 'Oppskrift for herrefolk'. Den siste ble seinere også tonesatt og spilt inn av Mari Boine.

Men originalmelodien til den, og de andre sangene, var av Sverre Kjelsberg. Mitt samarbeid med Sverre startet med 'Krittringen' på HT i 1977 (premiere 1978). Jeg skrev nye sangtekster, han skrev nye melodier, og forestillinga ble et høydepunkt i HTs historie (ikke bare på grunn av sangene). Ei vise som har levd sitt eget liv etter *Krittringen' er 'Den som ikkje høre'.

Samarbeidet med Sverre førte til at vi laget en vise-kabaret på Hålogaland Teater i 1984, 'Den glade pessimisten'. Det var mine viser som ble brukt her, og tittel-låten er vel den mest kjente. 'Bjarkøynatt' kom også til mens vi spilte 'Pessimisten', etter en uforglemmelig turnéopplevelse på Bjarkøy.
Sverre og jeg opptrådte mye sammen i årene som fulgte, og ga ut LP'en "Den glade pessimisten" i 1987.
Hålogaland Teater slapp oss til med en oppfølger, 'Den glade pessimisten 2' i 2002' - med nye viser og musikalsk assistanse fra Inge Kolsvik på tangenter.

1992 var et vendepunkt i mitt visesangerliv. Da startet vi Boknakaran. Jeg hadde allerede hatt mange duo-jobber med Malvin Skulbru, Jan Arvid kjente jeg fra Vangsgutane, og bassisten Pål Thorstensen hadde jeg jobbet med i NRK-studio (jeg skrev viser til 'Hallo i uken' ei stund tidlig på 90-tallet, og Pål var med på innspillingene). Jan Arvid og Malvin hadde også operert som duo, så alle kjente hverandre. Hvorfor ikke slå oss sammen? Som tenkt så gjort, og resten er bokna-historie. I dette bandet var vi tre frontfigurer som leverte egne viser, men som også ville være musikere i bakgrunnen og støtte de andre med forskjellige instrumenter vi likte å spille på. Et ganske uvanlig prosjekt som har vist seg levedyktig til den dag i dag. Malvin har dessverre gitt seg av helsemessige grunner, men vi har fått med Julie som gir nytt liv til gammelkaran!

Mange av visene mine fra -92 og utover er knytta til Boknakaran, som f.eks. 'Skål for Finnmark', 'Singaround in Yorkshire' og 'Sau i veien'. 

Men det har også blitt noen prosjekter under eget navn. CD'en 'Polarlys' ble gitt ut av Tylden & Co i 1993, og i 2005 kom 'Ragnar Olsen med Golfstrømmen' ut på samme selskap. Den siste er et konsertopptak med norske og irske musikere jeg samlet til konsert på Festspillene i Nord-Norge i 2004, da jeg hadde æren av å være festspillkunstner.

Begge disse platene kan nytes på Spotify og kjøpes fra Tyldens nettbutikk - bare så det er nevnt...

Må også nevne vise-samarbeidet jeg har hatt med visesangeren Ragnar Olsen (!) fra Skien. En navnebror som også er en bror i ånden og spiller banjo (!!) i tillegg til at han skriver viser med sterk påvirkning av folkemusikken.

Og sist, men ikke minst, når min visehistorikk skal skrives,  må jeg framheve mine svenske venner Pierre Ström og Björn Arahb - to trubadurer av samme årgang som Cornelis og Fred Åkerström, som jeg har hatt gleden av å turnere med i Norge og Sverige. Vi spilte inn LP'en 'Eld i berget' med Rallarlaget i 1986 (sammen med Svein Nymo og Jon Andreassen), og hadde flere turnéer i trioformat på skolene i Nord-Norge. Pluss turneer og festivaler i Sverige, som har betydd mye for meg.

Kanskje det ennå er ting visesangeren har glemt å fortelle. Jeg trives som sagt best med å spille sammen med andre, og satte stor pris på konserten med Tonje Unstad på Kråkeslottent i juni i år. Likedan duettene med Anne Nymo Trulsen da vi drev med Golfstrømmen.
Alder betyr lite når man driver med tradisjonsmusikk, men jeg må innrømme at det er ekstra stas å jobbe sammen med ungdommen!

Det kommer nok mer...